Haiti - The curse of the Black Pearl ?

Jeg vet, klarer vi å lese om flere kriser når hele verden ser ut til å stå i brann? Jeg prøver meg likevel på et frustrert hjertesukk; hva faen er det som foregår i Haiti?

Vi hører så og si aldri noe positivt om landet i vestlig media, det er ikke så rart. Landet som en gang på 70,- og 80 tallet ble betegnet som en turist mekka og «Antillenes perle», riktignok mens landet ble styrt av diktatorene Papa og Baby Doc Duvalier, har de siste 15 -20 årene gått fra verre til verst. Naturkatastrofer, forsøk på statskupp, et uoppklart mord på en president mens han sov hjemme, korrupsjon, koleraepidemi innført av nepalske FN soldater, og nå, gjengenes inntog og kontroll på hovedstaden der all politisk makt er sentralisert. Etter jordskjelvet i 2010 mente den amerikanske predikanten Pat Robertson at katastrofen som tok livet av over 200 000 mennesker ikke var uventet, siden haitierne har inngått en pakt med djevelen gjennom deres dyrking av vodou, og derfor er landet forbannet av Gud. Dette er selvsagt forbannet tull, ikke noe annet. Men mitt kjære Haiti befinner seg i en slags bisarr anarkitilstand, og de som lider mest er som vanlig, ikke de rike og bemidlede, men folket, de over 80 % av befolkningen som lever i fattigdom, som så vidt overlever fra hånd til munn og fra dag til dag, i dette skrekkscenariet.

Jeg får daglige meldinger om skrekk og redsel via Whatsapp fra våre ansatte og tidligere elever i organisasjonen Prosjekt Haiti som jeg er grunnlegger og daglig leder for. I år skal vi markere 25 års drift, men det er med en bitter ettersmak, det er vanskelig å feire når landet er fullstendig i knestående.

I hovedstaden Port au Prince, hvor jeg selv har bodd over flere perioder siden jeg flyttet dit første gang som eventyrlysten 27 åring i 1997, er erklært en slags krigssone. Dette er ikke en klassisk krig, der ulike land eller etniske folkegrupper kjemper for land og rettigheter. Her er det flere aktører involvert, og det er ikke lett å vite hvem som samarbeider med hvem i en lapskaus med følgende ingredienser; de kriminelle gjengene, et ustabilt (og korrupt?) overgangspresidentråd, det styrtrike oligarkiet, Haitis politistyrke, og det nokså nyopprettede militære (uten budsjett), USA, the Core Group (aka Haitis internasjonale venner), CARICOM mfl.

De kriminelle gjengene har ifølge FN kontroll på mellom 80 – 90 % av Port au Prince, og har de siste månedene også beveget seg ut av hovedstaden og ut i provinsene. Over en million mennesker har blitt tvunget vekk fra sine hjem, mange har flyktet ut til provinsene, og mange har bosatt seg i parker, skolebygg, kirker, til og med på kirkegårder. Her er det mangel på toalett, dusjer, mat, og rent vann. Flere hundre skoler har derfor måtte stenge, og barna får ikke skolegang. Matusikkerheten har nådd kritiske nivåer, og 6 millioner haitiere opplever sult. Gjengene har brent opp sykehus og klinikker, som betyr at helsesystemet har kollapset, og sykdommer som kolera og andre sykdommer får florere. Krydre så denne lapskausen med Donald Trumps stopp av bistanden til de humanitære organisasjonene i landet, så har du en tikkende atombombe i dette som en gang var kjent som et karibisk paradis.

Det er ganske nøyaktig ett år siden daværende statsminister Ariel Henry gikk av mens han befant seg i Kenya. Han var der for å diskutere prosessen med å sende kenyanske politi til Haiti som del av den multinasjonale politistyrken, vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Samtidig så gjengene, ledet av en tidligere politibetjent Cherizier, aka Barbeque, sitt snitt til en storoffensiv i Port au Prince der tusenvis av mennesker ble tvunget på flukt, barn, kvinner og menn ble drept på åpen gate, jenter voldtatt, sykehus ble satt fyr på og lokale politistasjoner overtatt av gjengmedlemmer med maskingevær og skuddsikre vester. Politiet i Haiti er underbemannet, underfinansiert og har færre våpen og mindre utstyr tilgjengelig enn gjengene. Haitis internasjonale «venner», the Core Group», samlet seg for først å gi sin støtte til Ariel Henry, men siden snur de og ber han gå av slik at ting kan roe seg. Det blir etter mye om og men nedsatt et overgangspresidentråd bestående av ni medlemmer som får i oppdrag å samarbeide med den multinasjonale styrken til å få bukt med gjengene, gi støtte til Haitis politi samt å organisere nye valg. Det har vært umulig å gjennomføre valg i landet siden drapet på president Jovenel Moise i juli 2021.

Den multinasjonale styrken, ledet av Kenya, ankom Haiti våren 2024, men har ikke vært i stand til å bekjempe gjengene. De mangler finansiering, materiell og våpen. Av de 2 500 styrkene som ble vedtatt i FN, har bare 800 ankommet så langt. I mellomtiden dukker gjenglederne opp med jevne mellomrom på TikTok hvor de flasher rundt med dollarsedler, våpen, og tunge gullkjeder rundt halsen og melder med forakt i stemmen at de er uovervinnelige. Inntekten deres kommer fra kidnappinger, våpen, narko,- og organtrafikk, og ikke minst, gjennom samarbeid om å gi beskyttelse til noen av de styrtrike oligark familiene som har monopol på import, eksport, havnene mm. Majoriteten av våpnene smugles (enkelt) til landet fra USA primært, landet der det er enklere å få kjøpt seg håndvåpen enn alkohol.

Barn ned i 10-12 års alderen blir rekruttert inn i gjengene, enten med tvang og trusler, noen melder seg frivillig, det er de barna og unge som kjenner på en dyp håpløshet i tilværelsen, som velger å få spise og holde sulten unna foran moral. Gjengleder Barbeque predikerer at han er en revolusjonær, Haitis Che Guevara, han er i kamp mot oligarkiet og de korrupte politikerne. Men metoden hans er brutal, der gjengenes framferd betyr drap på uskuldige sivile, vi leser om grusomme historier om et spebarn brent på et bål foran øynene til en ung mor, som senere dør av sjokket, jenter blir voldtatt, bestemødre kidnappet.

Det er med sinne jeg skriver dette, etter nesten 30 års fartstid i Haiti har jeg alltid insistert på å framsnakke landet, fortelle om de nydelige strendene, fargene, kunsten og kulturen som jeg er så glad i. Men det får bli til en annen gang, akkurat nå er folket i Haiti i dyp krise, og vi står utenfor helt maktesløse og ser på.