Haitis annus horribilis: Det er 15 år siden jordskjelvet 12. januar 2010

Det er den dagen i året da jeg stopper opp, tenner et lys og tenker tilbake på den dagen for nå 15 år siden. Jeg finner fram gamle bilder, kjenner på en sorg og en kjærlighet for dette landet og folket som jeg har blitt veldig glad i. Jeg kan ikke reise dit nå, av flere ulike grunner, men mest fordi det er utrygt. Jeg finner fram gamle blogginnlegg fra den tiden, og kjenner jeg vil dele det her idag. Noen ting har endret seg fra den tiden, jeg er ikke lenger gift med Edwin, men følelsen av avmakt som kommer fram i teksten, den dårlig skjulte irritasjonen over Hollywood kjendisene og hvordan media oppførte seg, den gangen, gjelder fortsatt. God lesing. 

Tanker om 2010: Haitis annus horribilis                           

Det er den 12 januar 2010, det er sent, vi er hjemme i leiligheten i Tromsø og snakker om å gå og  legge oss. Våre tre sønner sover allerede. Jeg skal til å skru av PCen når jeg leser på nett at et kraftig jordskjelv er registert på Haiti. Vi finner CNN på tv, og ser de første bildene fra Port au Prince. Min første tanke var at det sikkert ikke er så ille. Hvor mye skade kunne det egentlig være? Jordskjelv skjer jo hele tiden rundt omkring i verden.Vi prøver å ringe Jean Ricot, vaktmester og kollega på skolen vår Petit Troll i Delmas i Port au Prince. Vi ser på CNN mens vi forsøker å få kontakt med våre kollegaer og vår familie på Haiti. Det er ikke mulig å få svar fra noen. På Facebook ser vi meldinger lagt ut fra Haitianske venner i USA. De sier telefonnettet ligger nede. Det meldes om at ødeleggelsene er enorme, vi begynner å ane at dette er stort. På Facebook og Twitter ser vi at folk begynner å melde om savnede. ’Vær så snill kan noen dra til huset vårt i Delmas…Petionville…Pacot, og se om moren min er i livet, let etter familien, har noen sett min far han oppholdt seg på Hotel Montana, kan noen dra til Delmas 75 hele familien er innesperret…’’ og slik fortsetter meldingene å tikke inn.

Vi ser på hverandre, vi begynner å kjenne redselen for Edwins familie, hans foreldre, søsken, søskenbarn, våre elever og deres familier, våre ansatte, kvinnene som på tidspunktet for jordskjelvet hadde undervisning på skolen. Hva med våre to norske prosjektmedarbeidere Åse og Siv Mika? Er de i live? Vi stirrer på tv-skjermen hele natta. Siv Mikas datter Renate sender melding midt på natta, hun er fra seg av angst for sin mor. Har vi hørt fra Siv? Vet vi noe om hvor hun kan være? Jeg ringer Renate og forsøker å være rolig. Dette skal gå bra, så lenge vi ikke vet må vi ikke tenke det verste.

Jeg ringer Utenriksdepartementet og melder fra om to norske statsborgere som befinner seg i Port au Prince og som vi foreløpig ikke har hørt fra.

Jeg ringer familien til Åse og forteller det samme, vi kan ikke tro det verste før vi har fått tak i noen som kan fortelle hva som har skjedd.

Neste morgen begynner telefonene fra journalistene å ringe. Vi er med på avis, tv og radiointervju. Mange lurer på om vi har hatt kontakt med Siv og Åse. Etter hvert går vi på autopilot og svarer på de samme spørsmålene til alle som vil høre. Vi vet ikke mer enn det vi selv ser på tv. På formiddagen ringer min svigersøster. Hun har snakket med svigermor på Haiti. Alt vel på skolen Petit Troll! Svigermor har vært der og bekrefter at skolen står, ingen er omkommet. Åse ble skadet i hodet da hun løp ut. En jerndør falt over henne. Men det går bra. Nabohusene kollapset med flere omkomne. I gata der vi hører til var omtrent halvparten av husene kollapset, men skolen vår sto stødig.

Fra Haiti kunne Jean Ricot fortelle at de hadde tilbrakt hele natta i gata utenfor skolen, sammen med familiene som tilhører skolen. Menn, kvinner og barn satt sammen hele natta og sang salmer. Ved hvert etterskjelv, omtrent hvert 20 minutt, kunne man kjenne angsten for hvor kraftig og lenge det skulle vare. De mange etterskjelvene hindret mange i å gå inn i hus for å lete etter savnede. Ved hvert etterskjelv kunne man høre at bygninger kollapset. Da jordskjelvet skjedde var det undervising for kvinnene på skolen, omtrent 60 kvinner var samlet. Etter det første skjelvet løp alle mødrene hjem for å lete etter barna sine. Mange oppdaget at hjemmene deres var knust, men fant barna og familien i god behold utenfor husene. En mor fikk beskjed om at hennes eldste sønn på 17 år hadde omkommet sammen med klassekameratene på skolen han gikk på. Hele skolebygget på 5 etasjer kollapset og samtlige elever og lærere omkom. Vår regnskapsfører var på universitetet der hun tar mastergrad i prosjektledelse, da jordskjelvet skjedde. Hun lå fast under murstein i to dager før hun ble gravd ut. Hun fortalte at det hadde vært flere utenfor bygget der hun lå og ropt etter andre personer. Til å begynne med hadde hun ropt hennes eget navn, Mirlande, men skjønte at de utenfor fortsatte å lete etter sine, i stedet for å hjelpe henne ut. Fra da svarte hun ja når noen ropte etter noen, og ble til slutt gravd ut med en brukket arm men lykkelig for å ha overlevd.

Vår gode venn Moise mistet sin kone og to år gamle sønn i jordskjelvet. Han hadde akkurat komme hjem fra jobben og satt og lekte med Tobias på fanget. Hans kone lå og sov på soverommet. I neste øyeblikk ble alt svart rundt han. Et skap falt over han og beskyttet han. Han lette fortvilt etter sin sønn i mørket og fant han livløs. Han tok med seg Tobias og løp ut av huset og oppdaget at den delen av huset som kona sov i hadde falt sammen. Hans kone var også død. Moise jobber nå dag og natt med å hjelpe hjemløse i nabolaget, og leder en leir med flere tusen personer. Han sier selv at den eneste måten han kan fortsette å leve på er ved å ha noe å gjøre hele tiden, å tenke på andre ting.

En nabo og venn Charles var inne i restauranten han driver med sin kone denne ettermiddagen. Charles greide å løpe ut før hele bygget kollapset. Hans kone Miriam hadde vært inne på kjøkkenet og ble igjen inne i huset. Hele natten gjennom hadde Charles kontakt med Miriam som ropte at hun hadde sterke smerter. Han prøvde flere ganger å redde henne ut, men pga etterskjelvene turde ingen å gå inn i huset. Ved morgengry hadde kontakten opphørt. Miriam var død.

Vår venninne Sarah skulket jobben i MINUSTAHs hovedkvarter den dagen. Hun hadde en mistanke om at kjæresten hennes var utro, og hadde bestemt seg for å følge etter han den dagen. Hun forteller at hun løy til sjefen om at hun hadde influensa og fikk lov til å dra hjem tidlig. En time senere var det ingenting igjen av hovedkvarteret. Sarah mistet alle sine kollegaer. 100 FN ansatte omkom, inkludert hele ledelsen.

I 2009 jobbet jeg for UNIFEM i Port au Prince. Kontoret mitt falt sammen under jordskjelvet. En kollega og kjent feminist på Haiti omkom på kontoret. Jeg hadde kontrakt med UNIFEM for tre år, men mistrivdes i jobben, og bestemte meg for å slutte etter ett år. Jeg oppfattet FN som en alt for byråkratisk og tungrodd organisasjon, som opererte i en egen sfære, fjernt fra de menneskene de var der for å hjelpe. Det irriterte meg å se den ovenfra og ned holdningen FN ansatte hadde ovenfor haitianere, og jeg var forbannet på et system hvor man brukte mesteparten av tiden på reiser, konferanser og workshops på luksushotell. Haitianere ble ansatt som sjåfører, kokker, vaskehjelp, sikkerhetsvakter og sekretærer, mens expatriates tar seg av ’kjernevirksomheten’ som er godt betalt, skattefritt, faste uker fri etter 6 ukers jobb, ferie, osv. Den erfaringen hjalp meg å innse for meg selv at det jeg vil heller bruke tiden min med å jobbe på grasrota med Prosjekt Haiti.

Vi flyttet tilbake til Tromsø rett før jul med våre tre sønner. Jeg husker at vi, tilbake i Tromsø etter bare ett år, snakket om at alle våre planer hadde endret seg, og at vi egentlig ville være på Haiti. Men vi var enig om at det måtte være en god grunn til at det ble slik, kanskje vi ikke viste hvorfor ennå. Dette snakket vi om bare noen dager før 12. januar.

Huset vi leide i Port au Prince hadde falt sammen under jordskjelvet. På en normal dag ville mine tre sønner ha vært hjemme på det tidspunktet jordskjelvet skjedde, klokken 5 på ettermiddagen, og sannsynligvis spist middag på kjøkkenet. Det var merkelig og uvirkelig å se restene av kjøkkenet vårt som lå hulter til bulter da vi kom tilbake etter jordskjelvet. 

Fra nabolaget vårt i Petionville.

Fem dager etter jordskjelvet reiser jeg og Edwin til Haiti. Med arbeidsgivers velsignelse i Tromsø kan jeg reise og være med å sette opp en leir for 100 hjemløse familier i gata utenfor skolen vår. Vi var usikre på hva vi burde pakke denne gangen. Skulle vi ta med tørrmat? Ville vi få tak i vann og mat? Skulle vi til en ’krigssone’? Vi reiser via Santo Domingo og flyet er fullt av bistandsarbeidere. ICRC og FN reiser business class, vi andre reiser på økonomi. Hotellet i Santo Domingo er fullt av pressefolk som har vært eller skal til Port au Prince. Neste morgen kjører vi med en dominikansk sjåfør til grensa. Han kan fortelle at dominikanerne har vært tidlig ute med støtte og gravemannskap til Haiti. Den dominikanske presidenten var den første statsleder som uttalte seg i media og kom med støtteerklæringer til det haitianske folket. Den neste var Barack Obama. Fra Haitis egen president var det stille lenge, da han endelig uttalte seg virket han sytende og klagende, og sa han hadde jo også fått sitt hus ødelagt…haitianerne var skuffet og forbannet, men ikke overrasket.

I Port au Prince var det kaos, selvfølgelig. 14 av 16 regjeringsbygg hadde kollapset, presidentpalasset likeså. Flyplassen hadde delvis falt sammen og fly med hjelpeforsyninger måtte vente i dagesvis med å få lande, eller snu. Norges Røde Kors måtte reise via Santo Domingo og kjøre sitt feltsykehus til Port au Prince. Etter dager med intensive diskusjoner fikk USA myndighet til å kontrollere flyplassen. USA mente at den viktigste prioriteringen var å få inn amerikanske tropper for å sikre tryggheten til hjelpearbeiderne. Letemannskap, hundepatruljer og gravemaskiner måtte vente på å reise inn til soldatene var på plass. Skremselspropaganda, i kjent stil, om hvor farlig haitianere er, fikk flere hjelpeorganisasjoner til å avvente med å sende sine hjelpemannskap inn i landet. Historier om ville menn med macheter som venter på å angripe hjelpearbeiderne passer media. Haitianere forteller om kamerateam som selv skaper spenningssituasjoner ved å kjøre inn lastebiler med matforsyninger i tett befolkede leire for så å be folk hente maten selv. Da vinner de sterkeste frem og det blir bra tv av det...

Amerkanske tropper ankommer 

Heldigvis er det noen stemmer innimellom som kan fortelle at de ikke oppfatter situasjonen som farlig, men at det selvfølgelig oppstår kaos i denne settingen. Sensasjonslystne mediafolk går i føttene på hverandre, og leter etter neste scoop. De opptar også de få hotellene som står igjen, mens haitianere bor ute i gatene og har begynt å organisere seg i leire rundt omkring i byen. På fotballbaner, i parker, i hagen til statsministeren, på Champ de Mars utenfor presidentpalasset bor det tilslutt nesten to millioner hjemløse. Det er daglige nyhetssendinger fra alle tv kanaler, 300 000 omkomne. Tallet er høyt nok til at dette er interessant enn så lenge. George Clooney, Barack Obama, Wyclef Jean, Jay-Z, Shakira og så videre og så videre, samler inn penger til jordskjelvofrene. Jeg liker George Clooney, hvem gjør ikke det?.. og det er fantastisk at så mange mennesker har støttet, men er det slik at vi må ha Hollywood med for å gidde å engasjere oss? Ti måneder senere er gjenoppbyggingsarbeidet så vidt i gang, bare 5 prosent av bygningene som kollapset har blitt ryddet og fjernet i Port au Prince. Hjemløse haitianere innordner seg og bor i leire eller oppå sine ødelagte hus. De få nyhetssakene fra Haiti disse dager lyder blant annet slik; ’Susan Sarandon brakk ankelen sin da hun besøkte et barnehjem i Cite Soleil’’ , ’’Shakira gråt da hun traff barna i flyktningleirene i i Port au Prince’’ eller ’’Soccer mums leave the comfort of their homes to help orphans in Haiti’’.

Leiren til Sean Penns organisasjon i tennisklubben i Petionville 

I gatebildet i dag i Port au Prince ser vi svært mange SUVer med logoer til gamle og nye NGOer. Vi har forsøkt å skrive opp de vi ser når vi kjører rundt i byen. Det må være hundrevis om ikke tusenvis av disse. Mange har fantasirike navn som ’Jesus in Haiti’, Haiti the light of Tomorrow’, Haiti- Nirvana’, ‘Feed the Children’, ‘Feed the poor’, ‘Feed Gods Children’ eller bare forkortelser som IOM, UNDP, CCR, NCA osv. Haiti er nå offisielt ’the capital of NGOs’ med ca 10 000 NGOe, altså landet med flest NGOer per hode i verden!

Et annet fenomen er Hollywoods filmstjerner som ankommer med egne organisasjoner for å hjelpe de stakkars jordskjelvofrene. Patricia Arquette, som blant annet spiller i tv-serien ’Medium’ har startet ’Give Love’. Min første assosiasjon til navnet var om det var en interesseorganisasjon for prostituerte..men det er det altså ikke…Vi skulle treffe Patricia, av ren nyskjerrighet men også fordi man har da lært å ikke forhåndsdømme noen selv om de er fra Hollywood...Give Love jobber med å sette opp 400 ombygde containere til hjemløse som skal bli fine hus når de har fått installert nye tak, dører og vinduer. En felles bekjent hadde bedt meg treffe Patricia og hennes team for å se om vi kunne jobbe sammen. Jeg fikk telefonnummeret til Patricia og skulle ta kontakt for å avtale møte. Patricia viste selvfølgelig ikke hvem jeg var da jeg ringte, men jeg fikk tilslutt minnet henne på at vår felles bekjent hadde foreslått at vi møttes slik at hun kunne få informasjon om situasjonen i landet, og potensielt jobbe sammen om noen av prosjektene for gjenoppbygging post -jordskjelv. Dette hadde hun vist glemt selv, men vi ble uansett enige om å møtes i deres camp neste morgen. Når vi ankom leiren neste dag ser vi bare bakhodet til Patricia idet hun kjører forbi oss sammen med brasilianske MINUSTAH soldater. Hun måtte først på en viktig barbeque sammen med soldatene men lovde oss å være snart tilbake. Vi ventet hele dagen. Vi fikk omvisning i leiren som har omtrent 4000 beboere. Folkene her forteller at de ikke har mottatt mat, men det har vært noen hvite folk og delt ut kondomer. De skulle gjerne hatt mer mat og vann. Vi ser mange barn som leker med oppblåste kondomer. De ser alle sultne ut. Patricias bror, David Arquette, også kjent fra Hollywood, gift med hun mørke fra 'Friends', er i leiren. Vi hilser på han, men han er fryktelig opptatt med å løpe fra et sted til det neste og knipser masse bilder av seg selv sammen med de fattige barna. Mye senere ankommer Patricia. Jeg går bort til henne og minner henne på at vi hadde en avtale som vår felles bekjent har satt opp. Patricia; ’’ Oh yeah, you guys build schools right? How can you help us?’’ Jeg forklarer at vi ikke bygger skoler per se, men at vi driver en skole og mange andre prosjekt i nærheten. Patricia har ikke tid å snakke og sier;
’’ We should meet for dinner, we’ll call you guys!’’ Ja sikkert!
Vi overhører Patricia som klager på Sean Penn (en annen Hollywood stjerne som driver egen leir i en golfklubb i Petionville); ’’…like he is the only one who knows anything about Haiti, always on CNN…’’ Veldig morsomt at the movie stars konkurrerer om hvem som er snillest....

Patricia Arquette og broren hennes David 

...to be continued...

Fra bloggen: No country for amateurs, Port au Prince, 2. desember 2010. 

Slik avsluttet jeg blogginnlegget mitt den gangen. Og jeg sier meg enig...to be continued.