Mageplask - om å øve seg på å date, igjen

Jeg følte meg modig, litt ovenpå, plutselig. Jeg hadde en god hårdag, kjent på at jeg hadde tatt av noen kilo etter en sommer med å teste ut en ny treningsapp. Følte meg bra, selv om jeg viste at jeg ikke lenger så ut som jeg gjorde for 30 år siden. Jeg var tross alt blitt 54 år gammel. De siste to-tre årene hadde kiloene på irriterende vis bare sneket seg innpå. Selvtilliten var ikke på topp etter 20 års ekteskap, gudene skal vite at jeg mange ganger hadde fått høre fra ektemannen at jeg ikke måtte tro jeg var noe spesielt. Jeg sendte meldingen før jeg fikk angret meg. Kunne du tenke deg å bli med meg på en konsert neste uke? Jeg tror du hadde likt musikken, bandet er fra Portugal, som du. Jeg tenkte ikke mer, jeg bare sendte meldingen. Sånn, sendt! Nå var det bare å vente. Jeg gikk rundt meg selv i stua, tok meg et glass rødvin, satte på en salsalåt på Spotify og dansa litt foran speilet i gangen. Tenkte på at jeg synes han så snill ut, har observert han med brillene litt ned på nesen, veldig kjekk. Han jeg hadde vært gift med var alt annet enn en såkalt myk mann, og jeg lengtet etter noen som var helt forskjellig, viste jeg trengte det. Det trygge versus det ukjente, story of my life.

Det var på en bar i Ecuador jeg møtte mannen første gang, jeg var 25 år, og hadde flyttet til den andre siden av jordkloden for å være frivillig hos FN et års tid. Du var bare en valp, sa en venn for ikke så lenge siden da vi snakket om hvordan jeg hadde møtt han som ble min ektemann og far til mine barn. Valp eller ei, jeg falt pladask for denne karismatiske og spennende mannen som plutselig sto foran meg på det trange dansegulvet. Han var høy, og mørk, og kom imot meg med et varmt, stort smil rundt munnen, mens han smattet på en bringebærfarget kjærlighet på pinne og pekte mot meg. You are going to be my wife, var de første ordene han sa til meg. Jeg lo det vekk, men vi var begge enige om at det var kjærlighet ved første blikk og det tok bare noen uker før han begynte å hinte om ekteskap.

Jeg var mye modigere den gangen, eventyrlysten og klar for verden. Det er så merkelig at man blir mer redd ettersom årene går, det burde vært motsatt. Jeg pleide å himle med øynene av middelaldrende europeiske kvinner jeg møtte på mine reiser i Latin Amerika som prøvde å finne tilbake til seg selv gjennom frivillig arbeid. Disse triste og patetiske kvinnene, jeg var ung og skråsikker, og hadde lite sympati. Vel, så er jeg kanskje blitt en slik kvinne selv, og det irriterer med noe så inn i granskauen.

Jeg hadde bestemt meg for å bli tøffere, finne tilbake til min indre stridsmøy som navnet mitt tross alt betyr. Lete fram noe av det fandenivoldske i meg som jeg viste lå latent inni meg, men som hadde blitt neglisjert i et ekteskap hvor Mannen hadde fått altfor stor plass. Jeg kjente at jeg var på tur ut av en zombie tilværelse, ut av en komalignende tilstand hvor jeg hadde latt mannen styre alt for mye i livet mitt. Jeg var stolt over meg selv da jeg endelig klarte å kutte den usynlige navlesnoren som hadde grodd fast mellom meg og han i løpet av ekteskapets to tiår.  Jeg flyttet tilbake til Norge og søkte om skilsmisse, gjorde det slutt via en Whatsapp melding og på barnslig vis blokkerte han på alle sosiale medier. Klikk lås!

Fem år er (plutselig) gått siden jeg sendte den famøse «dear John» teksten til ektemannen, og jeg har gjort meg mange tanker om «livet, kjærligheten og døden» og ikke minst, hvem er jeg nå da, ikke lenger kona til kommandanten, men en singel dame på 50+?  Det har vært fint å være alene disse årene, ha kvalitetstid med meg selv og mine sønner, trene, gå på kino, reise, det går helt fint å gjøre uten en mann, helt sant! Innimellom slagene har jeg dog gjort noen (halv)hjertede forsøk på å date, forsøkt å ha et åpent sinn og ikke stille alt for store krav. Høyt på lista er at han bør ha en passion for noe, at han elsker det han holder på med, hva nå enn det måtte være, -og han kan godt være belest, jeg slo tross alt opp med en av kjærestene mine på slutten av 80- tallet fordi det eneste han leste var tegneserieutgavene av Morgan Kane. Det fysiske er ikke så nøye, men han kan ikke være så lav at eldste sønn på to meter kan putte han i lomma. Tenk deg så komiske de årlige familiebildene på julaften ville blitt.

Jeg gikk med på å treffe en kar heimefra og tenkte det var interessant som det totale motstykke til han jeg hadde vært gift med; altså norsk, blond, blåøyd, ofte observert i islandsgenser med snus under leppa. Jeg syntes kanskje han var litt vel intens etter bare det første møtet, men lot meg sjarmere av de nydelige små diktene han sendte meg daglig. Han er en poet, pakket inn i en hardt arbeidende snekker, fortalte jeg mine venninner som ikke var helt overbeviste. Men da han begynte å «mase» om vi skulle feire jul sammen, etter tre dater, fikk jeg panikk og løp hjem, og så kom jeg over instagramkontoen @Poetryisnotaluxury der han hadde stjålet diktene han kalte sine egne. Trenger jeg si mer?

Men jeg gikk på videre med godt mot, og fant tonen med en annen mann som på papiret var en god match. Bereist, belest og kultivert, kjekk å se på, what can go wrong? Jeg slappet av hjemme alene en fredagskveld når det plinger i mobilen. Så koselig, melding fra den beleste og kultiverte, tenkte jeg og stirret på bildet han hadde sendt av hans stive lem i full giv akt, bokstavelig talt. Kjære vene, tenkte jeg, og ble veldig flau på hans vegne. Hva skal man svare på en slik melding, et bilde av ratata, med filter: urban glitch? Det burde være både en nedre og øvre aldersgrense for slike bilder, og etter fylte 21 burde det være ulovlig. Kjære menn der ute, jeg kjenner ingen kvinner som sitter og venter hjemme på unsolicited dick pics, den er ikke så pen å se på som dere tror, sorry!  

Det er ikke det at jeg ikke har hatt min del av eksentriske elskere, men det er så lenge siden at jeg har fortrengt det. For eksempel – som ung student i London var jeg sammen med en velstående barrister som insisterte på ha med flytende sjokolade under elskovsakten, greit nok det, så irriterende det enn var å måtte vaske vekk restene av belgiske trøfler fra stumpen etterpå.

Når jeg tenker meg om har jeg helt sikkert hatt godt av å være alene noen år etter et langt, og til tider turbulent, ekteskap. Jeg burde kanskje jobbe litt med å bli mer forståelsesfull og mindre kynisk på mine gamle dager, men jeg har ikke mistet troen på kjærligheten, og gleder meg til det blir min tur, igjen.

Hva svarte han portugiseren på min invitasjon til en konsert-date, lurer du på?  Vel, han svarte meg aldri,  men jeg er stolt over meg selv for å tørre å spørre. Jeg dro på den konserten alene, og det gikk helt fint. Som min gamle turninstruktør på Finnsnes alltid sa, man må øve for å bli god.