Merde alors! – et besøk i Paris som gjør meg très nostalgisk.

For noen uker siden fikk jeg en melding via Instagram med invitasjon til å delta på en bokmesse i Paris med barneboka mi, Tvillingene fra Ti Marasa – den kreolske versjonen. Jeg hadde lagt ut en reels på sosiale medier hvor jeg promoterte boka, på kreolsk, og den ble sett og plukket opp av arrangørene av den 11. Salon du Livre Haitien, i Paris, intet mindre. Jeg ble kjempeglad for invitasjonen og takket gladelig ja; Oui, merci, j’arrive!

På bokmessa Salon du Livre Haitien sammen med Marleen Julien fra Creole Solutions, som har oversatt barneboka mi til kreolsk. 

Jeg har bodd i Paris i to perioder i min ungdom, og jeg har mange gode minner fra en svunnen tid, da unge frøken Konradsen var ute på egen hånd i den store verden, knapt fylt 18 år.

Min stakkars mor på Finnsnes sendte ikke ut sin 17-årige datter sånn til Paris på egen hånd. Neida, det var i ordnende former da jeg i utgangspunktet skulle dra til Frankrike som utvekslingsstudent gjennom STS. Jeg hadde fått tildelt en familie i en liten landsby i nærheten av Chartres, Châteauneuf-en-Thymerais, og alt så ut til å ligge til rette for et fint opphold. Men min vertsfamilie var veldig bizarre, de hadde liten tid til meg, og madamen i huset var vel det vi kan kalle noe i nærheten av ‘humørsyk kjærring’. Det var en merkelig energi i huset, og da jeg ble bestevenninne med Mia, en amerikansk jente som heller ikke ville bli værende hos hennes vertsfamilie, så tok oppholdet en litt annen og overraskende vending. Vi to bestemte oss for å «hoppe av» som utvekslingsstudenter, vi fant en adresse til et skandinavisk au-pair byråd i Paris i telefonkatalogen De Gule Sider, tok toget dit og vinket farvel til det «grusomt kjedelige landsbylivet» i Châteauneuf.  Vi var mer enn klare for nye eventyr i hovedstaden. Min mor fikk bakoversveis da hun skjønte hvor det bar hen, men da var vi allerede i gang med intervju for å få jobber som au-pair, og en dag senere var vi begge i gang med jobber som barnepiker hos de rike og privilegerte i Paris beste strøk i 17ende arrondissement, rett bak Triumfbuen. 

Å jobbe som au-pair midt i Paris var et eventyr. Mia og jeg hadde dårlig råd, og vi levde på pain au chocolat, rødvin og baguetter. Ble kjempetjukk på det året, og kom hjem til Finnsnes med kinn som så ut som de var smurt inn i Tine Meierismør.  Favorittdrinken på Café Costes var White Russian, betalt av litt eldre franskmenn ute på byen uten kona. Mia datet den kjente skuespilleren Alain Delons den gangen, men hun angret seg da hun traff sønnen hans som var nærmere henne i alder og MYE kjekkere! Ikke så rart kanskje, Delons var 53 år gammel, Mia var 18...Vi lærte fort at det ikke var så lurt å prøve å løpe fra regningen. I en taxitur hjem fra byen var vi litt beruset og litt for naive, vi forsøkte å stikke fra taxi-sjåføren uten å betale, men han kom etter oss med pepperspray, og vi begge endte opp som blinde desperate høns midt i Champs-Élysées. 

Med mitt lille au-pair barn, Valentine på 2 år (1988/89) 

Det er flere ting som ikke har endret seg i Paris på de 35+ årene siden jeg selv bodde i byen. Franskmenn er like uhøflige som alltid, er det rart jeg blir nostalgisk? Biske og slitne servitører i slitte sorte dresser med hvite forkler er fast inventar i bistroene og cafeene som vi elsker å besøke i Paris’ gater. Jeg har forståelse for grettenheten, de tjener elendig og er drittlei turistene. Jeg sier ingenting når de stresser rundt og glemmer bestillingen min, får den endelig, en kjempedyr chef salad som består hovedsakelig av et rasert salathode, to biter bacon som er nesten rå, en skive rød løk og et ihjelkokt egg.  Det er min egen feil, etter å ha trasket rundt i timevis endte jeg opp i en cafe like ved turist mekka Centre Pompidou, jeg burde vist bedre. Et par glass med pesslunka Chardonnay hjalp uansett på humøret mitt, og salaten ble stående urørt.

Hundebæsjen i gatene er fortsatt en greie ser jeg, man MÅ se ned når man går rundt i byen, men stort sett klarer jeg å enten se eller lukte faenskapen før jeg tråkker i det.

Jeg hadde med meg min barnebok Tvillingene fra Ti Marasa som er oversatt til kreolsk til den haitiske bokmessa denne helga. Til stede var også Haitis store sønn, Hollywood skuespilleren og nå forfatter av en selvbiografi, Jimmy Jean Louis. I bokbadet fortalte han om hvordan han som ung immigrant fra Haiti på 80-tallet hadde tilbrakt mye tid på et populært utested kalt Le Bain Douce, et sted jeg også frekventerte mye på samme tid. Jeg måtte jo benytte anledningen til en prat med Jimmy, og vi lo begge godt av tanken på at vi muligens hadde danset sammen den gangen i byens hotteste nattklubb.

Bokbad med selveste Jimmy Jean Louis.

Paris er uten tvil en av verdens vakreste byer. Jeg elsker å gå rundt og se på bygningene, og stikke innom et av de mange museene som stiller ut noen av verdens mest kjente kunstverk; Picasso, Gauguin, Rodin, Monet. Favorittmuseum er Musee D’Orsay, hvor en gammel togstasjon er omgjort til et nydelig museum. Denne gangen ble det tid til et nytt sted jeg ikke har besøkt før, nemlig Musée du Quai Branly, som har en utstilling kalt ‘Zombis – La mort n’est pa une fin? (Zombier – døden er ikke slutten?) Vel, etter snart 30 år med å bo i Haiti i flere perioder så har jeg jo hørt historier om zombier, og jeg var nysgjerrig for å se hvordan museet i Paris hadde laget utstillingen om dette fascinerende fenomenet. Zombifisering er «en greie» i Haiti og utstillingen viste på en fin måte hvor fenomenet stammer fra, og eksempler på kvinner og menn som man mener kvalifiserer som gjenoppstått fra de døde, aka er zombier. Du må nesten bare ta deg en tur på museet for å tro dette...

En gjennomgangsfigur i utstillingen er kunstverk som portretterer vodou guden Baron Samedi og hans kone Gran Brigitte. Disse to er voktere over de døde og kirkegårder, blant annet. Da min ex (han er fra Haiti og far til mine tre sønner) satt i politisk fengsel i Haiti i 1998, ble det min jobb å kjempe for å få han fri. Jeg var en ung mor, og eldste sønn var bare noen dager gammel da mannen min (som var politisjef) plutselig ble arrestert.  Min haitiske svigerfar tok meg under sine vinger og ville ha meg med på en vodou seremoni for å be Baron Samedi og Gran Brigitte om hjelp til å sette sønnen hans fri. Jeg var desperat og redd for mannen min som satt i det som kan betegnes som helvete på jord, nemlig det nasjonale fengselet i Port au Prince, der fangene ble behandlet verre enn dyr. Vel, å dra opp på fjellet midt på natta for å be vodou ånder om hjelp den gangen føltes ‘helt normalt’.

Da jeg sto foran malerier av Baron Samedi i museet i Paris i går måtte jeg sende noen tanker til den gangen for 26 år siden da jeg sto oppe på fjellet midt på natta, foran det som så ut som en stor svart skygge, og kommuniserte med selveste vokteren over de døde og ba pent om hjelp til «å sette mannen min fri fra fengslet slik at han får treffe sin nyfødte sønn». Min ex ble satt fri til slutt, etter 9 måneder i helvetes forgård. Hvem vet om Baron Samedi hadde noe med det å gjøre? (Men det er en annen blogg post til en senere anledning.)

Kunst som illustrerer Baron Samedi og Gran Brigitte

Jeg kan absolutt anbefale alle en tur til Paris, snobbete franskmenn er det bare å le av, maten og vinen på restaurantene utenom turistgrytene er det flust av, og ingen har vel vondt av å trakke i litt hundebæsj av og til. That shit just  makes you humble..... Paris, je t'aime!